Av og til kan vi med relativt stor grad av sikkerhet forutse hva som er konsekvensene av våre handlinger. Dersom du går på lærerskolen, så er det en viss sjanse for at du vil ende opp som lærer. Dersom du lar være å vaske saltet bort fra bilen din, må du nok skifte bremseskiver etter et par, tre sesonger. Andre ganger kan livet lede oss inn på veier som er mer overraskende. Dette er historien om en overraskende vri.

6. september 2016 var jeg en tur innom den lokale musikkforretningen, Intune, og snakket med England Brooks. Hun var ganske fortvilt fordi hun var blitt bedt om å synge på AdLib-jazzklubb sitt 40-årsjubileum, og en av sangene de ønsket at hun skulle synge var på norsk. England er en sanger som vokste opp i Los Angeles. Hun har en ekstraordinær gave for formidling, men hun er hun ikke komfortabel med å synge på norsk. Sangen hun skulle synge heter Barndomsminner fra Nordland (også kalt Å, eg veit meg et land), og er skrevet av Elias Blix. Jeg sa til henne at de burde oversette sangen til engelsk for henne, og hun var hjertens enig. Da jeg kom hjem fant jeg ut at jeg skulle gjøre et forsøk på en oversettelse, eller gjendiktning som det egentlig er, slik at England kunne fremføre denne nydelige sangen på sitt morsmål.

Min gjendiktning falt i smak, ikke bare hos England, men også hos de andre som deltok på arrangementet. England har i ettertid fortsatt å fremføre sangen på konsertene sine, men det er ikke poenget med historien denne gangen. Det er mange som vet om, og har blitt berørt av Englands fantastiske tolkning av Barndomsminner fra Nordland. Det er ikke like mange som kjenner til en annen sidegate av denne historien.

Tore Johansen, en jazzmusiker og komponist fra Tverlandet, deltok på konserten der England fremførte I Remember for første gang. I april 2017 tok Tore kontakt med meg, og lurte på om jeg kunne tenke meg å gjendikte Deilig er jorden, slik at England kunne fremføre den på Nattjazzen i Bodø Domkirke. Jeg gjorde det, og han var godt fornøyd med resultatet. Så langt er dette kjent stoff for de som har fulgt med i timen. Fortsettelsen er imidlertid ny for de fleste.

I november 2017 fikk jeg nemlig en ny melding fra Tore. Han planla å spille inn et album med egne komposisjoner med norske tekster, og lurte på om jeg kunne tenke meg å gjendikte et par dikt fra den engelske poeten Rupert Brooke.

Diktene, som han har laget musikk til, heter The Treasure og Song. Jeg fant frem rim- og synonymordbok på nettet og satte i gang. Etter et par uker hadde jeg tekstene klare og sendte dem til Tore. Han var godt fornøyd, og jeg gikk tilbake til med mine egne låter for å bli ferdig med mitt andre album, Vegtrafikkloven. Inntil denne uka hørte jeg ikke så veldig mye fra Tore, men plutselig dukket det opp en melding på Facebokk med to mp3-filer: Skatten og Sang. Han er altså ferdig med innspillingen av albumet, og jeg fikk endelig høre tekstene mine igjen.

Som jeg nevnte i starten: Det er ikke alltid så lett å forutse konsekvensene av dine valg. 6. september 2016 fant jeg ut at jeg skulle prøve å oversette en gammel norsk klassiker for min gode venn England. I dag kunne leg lese jeg følgende setning på Facebook «Oversettelser av Jan Erik Vold og Trygve Valøy»!

Det nye albumet til Tore kommer ut 13.12.2019, og har fått tittelen Sang.

Dersom du har lyst til å høre litt av min gjendiktning av Song, kan du se på den vakre promovideoen som Tore la ut på Facebook i dag: https://www.facebook.com/torejazz/videos/10157494749327177/

Nedenfor finner du originaldiktene, og mine gjendiktinger.

Song – Rupert Brooke

All suddenly the wind comes soft,
And Spring is here again;
And the hawthorn quickens with buds of green,
And my heart with buds of pain.

My heart all Winter lay so numb,
The earth so dead and frore,
That I never thought the Spring would come,
Or my heart wake any more.

But Winter’s broken and earth has woken,
And the small birds cry again;
And the hawthorn hedge puts forth its buds,
And my heart puts forth its pain.

Sang – gjendiktet av Trygve Valøy

en mild bris kom litt brått på meg
for kulden satt sånn i
og mens hestehoven nå byr på håp
byr mitt hjerte kun på is

for jeg har vært bedøvd en stund
jeg mistet all min tro
på at våren tiner meg opp igjen
og vil la meg få litt ro

men vintern gav seg og jorden våknet
da vinden ble til bris
og mens hestehoven nå bryter frem
må mitt hjerte bryte is

The Treasure – Rupert Brooke

When colour goes home into the eyes,
And lights that shine are shut again,
With dancing girls and sweet birds’ cries
Behind the gateways of the brain;
And that no-place which gave them birth, shall close
The rainbow and the rose: —

Still may Time hold some golden space
Where I’ll unpack that scented store
Of song and flower and sky and face,
And count, and touch, and turn them o’er,
Musing upon them: as a mother, who
Has watched her children all the rich day through,
Sits, quiet-handed, in the fading light,
When children sleep, ere night.

Skatten – gjendiktet av Trygve Valøy

når fargene tar lyset med hjem
til øynene som ber dem inn,
blant piker som har danset frem,
og sangfugler i sommervind,
er det trygt bak de gode minners port;
mens regnbuen går bort

tiden gir meg kanskje et sted,
en stille kveld før jeg går til ro
der vil jeg ta frem alt som ble med:
en duft, en sang, en gylden sko;
litt som en mamma
som har passet på,
der hun sitter stille – barna sover nå,
og lyset dempes, det har dagen tatt
rett før den ble til natt