Fredag 4. desember slapp jeg låten “Opp igjen”. Det er en låt om fellesskap, antiklimaks og indre driv.

Som mennesker setter vi oss mange slags mål; Å bestige en fjelltopp, gi ut et album, løpe en maraton, gi ut en bok eller strikke en genser. Felles for alle disse, er spørsmålet som dukker opp når målet er oppnådd

Hva nå?

Og svaret er gjerne: opp igjen, en gang til.

Opp igjen er min andre låt denne høsten. 7. november ga jeg ut Før du sei (nokka meir).
Jeg slapp Vegtrafikkloven i 2019, og hadde lanseringskonsert på Sinus, og da jeg fikk muligheten til å spille på Sinus enda en gang, tenkte jeg at jeg måtte bruke denne anledningen til å kjøre på!

Innspilling

Jeg fikk med meg resten av Trygve Valøy Trio på innspillingen: Øystein Gjønnes på bass, Stig-Rune Holien på trommer. I tillegg har Asbjørn Ribe bidratt på Wurlitzer.

Jeg pusler jo mye for meg selv når jeg jobber med musikk, men denne gangen hadde jeg lyst til å involvere andre musikere enda mer. Jeg har lenge hatt lyst til å få med meg Asbjørn på et musikkprosjekt. Heldigvis sa han ja til å være med på Opp igjen.

Asbjørn er en utrolig musikalsk fyr som jeg ble kjent med midt på nittitallet. Vi gikk på Viken folkehøgskole sammen, og var naboer. Da jeg var ferdig men folkehøgskolen flyttet jeg til Trondheim og tok hovedfag i abstrakt algebra, og startet en karriere som systemutvikler. Asbjørn kjørte imidlertid på for fullt med musikk. Han har vært med i band som Number Seven Dehli og Jim Stärk, og han har gitt ut ett helt lass med solo-album. Hans nyeste album Blått & grønt & gult ble sogar nominert til Spellemannsprisen 2019 i klassen viser!

Asbjørn skrev noen fine ord i forbindelse med slippet av Opp igjen:

Vi var naboer i det eldste og styggeste bygget da vi gikk på Viken Folkehøgskole sammen. Det var lenge siden. Trygve var en mild, godhjerta, musikalsk, og lettere eksentrisk bodøværing, og jeg husker jeg tenkte at – «ok, er det sånn folk er i Bodø, så flytter jeg gjerne nordover…»

Men det er som sagt lenge siden. Og med årene, så blir jo folk som regel pusset ned litt, mer lik flokken – det var derfor med glede jeg så mannen dukke opp igjen som artist for noen år siden; han kjører en slags nordlandsk blues brother-stil med svart dressjakke over T-skjorte, og svart hatt.
Han tegner sine egne cover med en kubistisk naiv strek og fyrstikkmennesker, og har ukentlige live sendinger fra kjelleren sin hver søndag med prat og gitar. Type!

Trygves norskspråklige musikk har utspring i litt av hvert, ofte noe bluesa, men kanskje ikke denne gangen. Uansett fikk jeg gleden av å spille litt tangenter på denne låta, men hør på mannen. Kanskje digger du ham – du har uansett godt av å sjekke ut en egenartet luring, og hva han holder på med.

https://www.facebook.com/asbjornribe1/posts/3601630659891736

Opp igjen

e ha klatra en topp aleine
e ha vist såkalt ekte mot
e ha planta et flagg og meint det
e ha gjort det og tenkt ka no

e ha skreve nån ord om livet
e ha sunge om kjærlighet
e ha sagt e vil ikkje gi me
og e trudd det med heile me
at e kan klar å få det te

e ha klatra helt opp te toppen
e ha snubla me ned igjen
e ha kjent det i heile kroppen
og e trur at e treng en venn
hvis e ska klar å prøv en gång te
og stå ned igjen
e må opp
en gång te

e ha tenkt e ska gi tebake
e ha skjønt at e e i gjeld
e ha funne me blant de svake
e ha sett de som får det tel
som om det nån gång kan bli me

Du kan høre på Opp igjen her